Storskarv (Phalacrocorax carbo)

Den 80-100 cm lange storskarven er en dykkende trekkfugl med et vingespenn på mellom 130-160 cm. Hannen er større enn hunnen og den typiske vekten ligger på omkring 1 810–2 810 g. Fjærdrakten er sort med et lite innslag av hvite fjær noen steder. Nebbet er stort sett grått, bortsett fra nebbroten som er gul, og overnebbet er bøyd i en spiss over undernebbet. Storskarven har en prydfjær som svakt reiser seg i nakken.

Kjennetegn

I motsetning til toppskarven, som er i samme familie, har en fullvoksen storskarv en hvit lårflekk og den mangler også den hvite fjærtoppen som toppskarven har. Storskarven har ganske korte bein, som sitter nokså langt bak på kroppen, dette er et kjennetegn som er typisk for de fleste gode dykkerartene. Føttene er mørke og de har tydelig svømmehud mellom alle tær. Storskarvens bakerste tå er lang og venner innover, noe som også er et typisk trekk for gode dykkere. Skarvens fjærdrakt trekker til seg vann, dette står i kontrast med fjærdrakten til andre dykkere, som vanligvis er vannavstøtende. Dette resulterer i at storskarven er en av havets aller beste dykkerfugler, den sliter nemlig ikke med vekten fra den våte fjærdrakten. Skarven kan dykke dypt, opptil 65 meter.

Atferd

Storskarven er en trekkfugl, det vil si at den skifter opphold etter sesonger, men den trives alltid langs kysten, elvemunninger (der mat er lett tilgjengelig) eller nærme store innsjøer. I Norge flyr den sørover på vinteren, og selv om noen trekker seg helt til Mellom-Europa, overvintrer de aller fleste storskarvene som holder seg i Norge i landet. Reiret bygges av pinner og kvist som finnes i nærområde og blir plassert i berghyller eller trær. De lyseblå eggene legges i et kull av 3-4 egg og rugetiden er på cirka 27 dager. Etter klekkingen av eggene (cirka 27-29 dager), reires ungene vanligvis i 50 dager.

I tillegg til å være gode dykkere, er storskarven svært dyktige flygere, de imponerer både på høyde og fart. De kan stige opp mot 1500-200 meter på like under 15 minutter. Den svært skye skarven, observerer langt i forveien og endrer mønster på flere hundre meters hold vist den skulle den føle at noe eller noen kan bli en trussel. Selv om den er sky og endrer lett retning, regnes storskarven som en sosial fugl, og kan faktisk trenes opp til fange fisk for mennesker.

Utbredelse

De to mest vanlige skarvene i Norge er den nordlige skarven og den kontinentale skarven. Den nordlige skarven er marin og hekker fra Trøndelag og Lofoten, mens den kontinentale arten hekker i både ferskvann og saltvann, og har en mer sørlig utbredelse. Storskarver finnes i en rekke varianter, det er imidlertid ikke klart om alle kan klassifiseres som egne underarter. I den akademiske verden anerkjennes det seks underarter i skarvefamilien (phalacrocoraciade).

Den nordlige storskarven (P.carbo) er utbredt fra det Nord-østlige Nord- Amerika via Island og sør Grønland til blant annet England, Irland, Skottland, Norge og vestlige delen av Nord-Russland. Denne kategorien kan overvintrer i den sørøstlige delen av USA, Sør-Europa og Nord-Afrika.
Den kontinentale storskarven, P. c. sinensis, (også kjent som mellomskarven) er mest utbredt i den sørlige delen av Scandinavia (inkludert Østlandet), Sør-Europa og noen deler av Sentral-Asia, denne underarten overvintrer i Afrika og Sørøst Asia.
Den japanske storskarven (P.c. hanedae) er naturligvis utbredt i Japan.
Den marokkanske storskarven (P. c. maroccanus) kommer fra Nord-vest Afrika og er videre utbredt til Mauritania.
Den hvitbrystede storskarven (P. c. lucidus) finner du langs kysten av Vest og Sør-Afrika, denne typen er også utbredt i innlandet av Øst-Afrika og holder seg ved innsjøer.
P. c. novaehollandiae, er den australske storskarven og er utbredt på New Zealand, Salomonøyene og Australia inkludert Tasmania.

Visste du at:

Det finnes små forskjeller på den kontinentale og den nordlige storskarven, både i atferd og utseende. På skarver generelt er likhetene svært store og det er nettopp derfor det er vanskelig å klassifisere egne underarter.